Pirater og vakttårn – da det var "moros en la costa"

← Alle historier om pirater og smuglere

"No hay moros en la costa"

Spanjolene sier fortsatt "no hay moros en la costa" – "det er ingen maurere på kysten" – når de mener at kysten er klar. Uttrykket stammer fra de århundrene da folk ved Middelhavet levde i frykt for skip fra Nord-Afrika. Når en vaktmann i et tårn så fremmede seil, var det "moros en la costa", og da gjaldt det å komme seg i sikkerhet.

Trusselen var svært virkelig. Etter at Granada falt i 1492, flyktet mange muslimer fra Andalucía til Nord-Afrika. I 1516 tok brødrene Oruç og Hayreddin Barbarossa makten i Alger, og byen kom under Det osmanske riket. Alger, Tunis og Tripoli – på spansk los Estados berberiscos, på norsk barbareskstatene – ble baser for kapere (corsarios), som angrep skip og kystbyer i Spania, Italia og helt opp til Island. Krigen mellom kristne og muslimske makter i Middelhavet ble på den måten også ført som en krig mot vanlige folk på kysten.

Det var ikke bare gull piratene var ute etter. Målet var mennesker: fiskere, bønder, kvinner og barn som kunne selges som slaver eller løskjøpes for penger. Ifølge spansk Wikipedia var mange av dem som seilte med, flyktninger fra Andalucía som kjente kysten, språket og stiene. De gikk i land om natten, angrep en gård eller en landsby og var borte igjen før soldatene kom fram.

Det gikk for øvrig begge veier. Spanske, italienske og maltesiske kapere tok også muslimske fanger på havet og langs kysten av Nord-Afrika, og det ble også solgt slaver i spanske byer. Dette er historien sett fra vår kyst.

Raidene på Costa Tropical

Kysten av Granada var særlig utsatt. Den var tynt befolket, kysten av Afrika ligger bare rundt 200 km unna, og i innlandet bodde moriskene – de muslimene som var blitt tvunget til å la seg døpe. Myndighetene fryktet at de hjalp piratene. Under moriskenes opprør i 1568–1571 kjempet ifølge spanske kilder flere tusen tyrkere og berbere fra Nord-Afrika på opprørernes side.

• Almuñécar, 1526: Den 6. oktober 1526 ga keiser Karl 5. og hans mor, dronning Johanna, Almuñécar byvåpenet. Ifølge overleveringen var det en takk fordi byens folk hadde slått tilbake et angrep fra berberpirater. Selve slaget har vi ikke funnet beskrevet i kildene. I 2026 feiret byen 500-årsjubileet for byvåpenet.
• La Herradura, fra 1526: Ifølge spansk Wikipedia var bukten helt avfolket fra 1526. Folk bodde bare inne i landet langs Río Jate, fordi bukten var et yndet skjulested for korsarene.
• Castell de Ferro, 1560: Ifølge en spansk forskningsbok om korsarer (¡Ah de la nave!) gikk moriske korsarer i land ved Castell de Ferro i 1560. Byarkivet i Granada nevner Castell de Ferro, Motril og Salobreña som steder der man flere ganger så tyrkiske skip og soldater gå i land.
• Motril, 1620: Korsarer hadde plyndret Adra lenger øst, men Motril slo dem tilbake under ledelse av Luis de Paniza Ladrón de Guevara, som var oberst for kystforsvaret.

Fanget i Alger – og løskjøpt

Den amerikanske historikeren Robert C. Davis har anslått at korsarene mellom 1530 og 1780 tok med seg mellom 1 og 1,25 millioner europeere til Nord-Afrika. Tallet er omdiskutert, og andre historikere mener det er lavere, men alle er enige om at det dreide seg om mange hundre tusen. Hvor mange som ble tatt akkurat på vår kyst, vet ingen.

I Alger ble fangene solgt på markedet. Noen måtte ro på galeiene, andre arbeidet i hus og hager. Om natten ble de låst inne i store fengsler som spanjolene kalte baños. Den som hadde en familie med penger, kunne håpe på å bli løskjøpt. To katolske ordener, trinitarerne og mercedarianerne, samlet inn penger i Spania og reiste til Alger for å forhandle fangene fri. En slik reise ble kalt en redención, en "forløsning".

Den mest berømte fangen er Miguel de Cervantes, som senere skrev Don Quijote. Den 26. september 1575 ble skipet hans tatt av korsarer utenfor Barcelona, og han satt fem år i Alger og prøvde å flykte fire ganger. I 1580 ble han løskjøpt av trinitarerne. Selv skrev han et skuespill om livet som fange, El trato de Argel, og etter eget ønske ble han gravlagt hos trinitarerne i Madrid.

Hvorfor byene ligger oppe på åsene

Se på Almuñécar, Salobreña og Castell de Ferro: de gamle bydelene ligger oppe på en klippe med en borg øverst, ikke nede ved stranden. Byene var bygget slik allerede i maurernes tid, men i piratenes århundrer var det livsviktig. Når alarmen gikk, flyktet folk fra åkrene og inn bak murene.

• Almuñécar hadde sin borg, Castillo de San Miguel, og Karl 5. lot den bygge om til en stor festning.
• Salobreña ligger fortsatt klistret opp mot borgklippen. Se Salobreña.
• Motril lå inne i landet bak en mur med to porter, Castell de Ferro-porten og Granada-porten. Selv hovedkirken, Iglesia Mayor de la Encarnación, ble bygget som en festning med svære murer og et tårn som et borgtårn.
• Nerja hadde kanoner i Torre de los Guardas der Balcón de Europa ligger i dag, og alle innbyggerne hadde plikt til å eie våpen. Se Nerja-grottene og Balcón de Europa.

Strendene der vi i dag bader, var den gang tomme. Først på 1800-tallet, da faren var over, flyttet folk for alvor ned til vannet.

Kjeden av vakttårn

Allerede maurerne hadde vakttårn langs kysten. Etter 1492 bygde de kristne kongene videre, og særlig under Filip 2. på 1500-tallet ble det reist tårn langs hele kysten, slik at hvert tårn kunne se det neste. Tårnene kalles torres vigía (vakttårn), atalayas eller torres almenaras – etter det arabiske ordet for et sted der man tenner ild.

Røyk om dagen, ild om natten

I hvert tårn bodde to eller tre torreros, vaktmenn. Ifølge Junta de Andalucías kulturarvguide meldte de fra om fiendtlige skip med røyksignaler om dagen (ahumadas) og ild om natten. Neste tårn gjentok signalet, og slik gikk alarmen langs kysten og opp til byene langt raskere enn en rytter. Mellom tårnene patruljerte ridende vakter langs stranden, og folk i byene kunne kalles ut til forsvar.

De fleste tårnene ser like ut: runde og litt kjegleformede, 10–12 meter høye, bygget av naturstein. Den nederste delen er massiv. Døren sitter 5–7 meter oppe, og man kom inn via en stige som vaktmennene trakk opp etter seg. Over døren sitter et lite utspring, en matacán, der man kunne kaste stein eller skyte ned på angripere. Inne var det ett rom med peis, og øverst en flat takterrasse der bålet ble tent.

Carlos 3. og de store fortene

I 1764 laget kong Carlos 3. en ny plan for forsvaret av kysten i det gamle kongeriket Granada. Gamle tårn ble satt i stand, og det kom nye, større fort med kanoner – baterías – ved buktene der piratene helst gikk i land. Fra den tiden stammer Castillo de La Herradura (1771), Torre del Diablo (ca. 1766), Torreón de Taramay og Fuerte de Carchuna.

Da faren var over

I 1816 bombarderte en britisk-nederlandsk flåte Alger, og i 1830 erobret Frankrike byen. Dermed var piratenes tid over. Tårnene mistet sin betydning, men mange ble brukt videre av Carabineros, tollvaktene som ble opprettet i 1829 for å fange smuglere – les mer i Smuglerne langs kysten. Alle tårnene er i dag fredet som Bien de Interés Cultural.

Forliset ved La Herradura i 1562

Den største katastrofen på vår kyst i piratenes tid skyldtes ikke piratene, men været. Om morgenen 19. oktober 1562 søkte en spansk flåte på 28 galeier under Juan de Mendoza ly i bukta ved La Herradura. Den var på vei fra Málaga til de spanske byene Oran og Mers-el-Kébir i Algerie, som var truet av Alger. En voldsom storm fra sørvest kastet galeiene mot klippene ved Punta de la Mona. 25 skip sank, og rundt 5000 mennesker druknet, også Mendoza selv. Bare tre galeier slapp unna. Cervantes nevner ulykken i Don Quijote. Historien fortelles i museet Museo 1562 på Castillo de La Herradura – se også havet ved La Herradura.

Sagn og navn

Om tårnene finnes det også fortellinger som ikke er historie:

• Torre de la Rijana har ifølge et lokalt sagn navn etter to mauriske prinsesser, Harra og Hanna. Det er en legende – vi har ikke funnet noe som bekrefter den.
• Torre del Diablo, «Djevelens tårn», heter også Torre de las Golondrinas («Svalenes tårn») og Torre de la Cabria. Hvorfor det har fått djevelnavnet, har vi ikke klart å finne ut.
• Om pirat-skatter på kysten, se Cueva del Tesoro – grotten øst for Málaga der sagnet sier at en skatt ligger gjemt.

Tidslinje

Dette kan du se i dag: tårnene fra vest mot øst

Her er tårnene og fortene som står i dag, og som du kan se fra veien eller gå bort til. Avstandene er kjøreavstander fra Playa Tropical. Du kan ikke gå inn i tårnene – dørene sitter høyt oppe, og flere står på privat grunn.

Torre de Maro – Nerja (28 km, 32 min.)

Et godt bevart, 11 meter høyt tårn fra 1500-tallet på en klippeflate øst for landsbyen Maro, i naturparken Acantilados de Maro-Cerro Gordo. Herfra er det utsikt over kysten til begge sider. Parker ved Maro og gå langs stien – ifølge guiden EsNerja tar det ca. 10 minutter. Litt lenger øst lå Torre del Río de la Miel på kanten av en skrent over stranden Las Alberquillas. Havet hadde tæret på det i flere tiår, og 5. februar 2026 styrtet de siste restene ned under en storm.

Øst for Maro står Torre del Pino (på privat grunn) og Torre Caleta på klippene over stranden Cantarriján. Torre Caleta kan du se fra Cerro Gordo og helt fra Balcón de Europa i Nerja.

Torre de Cerro Gordo – La Herradura (13 km, 20 min.)

Det beste tårnet å gå bort til. Det står ytterst på neset Punta de Cerro Gordo, som stenger La Herradura-bukta mot vest. Det er 10,5 meter høyt, bygget sent på 1500-tallet eller tidlig på 1600-tallet der det tidligere sto et eldre maurisk tårn. Det skulle beskytte bukta og stranden Cantarriján, og på 1800-tallet brukte Carabineros det som utkikkspost. Fra tårnet kan du ifølge Junta de Andalucía se helt fra Salobreña til Torrox-Costa.

Junta de Andalucías merkede sti Sendero Torre de Cerro Gordo starter ved utsiktspunktet Mirador de Cerro Gordo. Det er en rundtur på 2 km, ca. 40 minutter, middels krevende. Stien går ned forbi tårnet, videre ned i mer ujevnt terreng med utsikt over bukta og opp igjen gjennom en furuskog. Høydeforskjellen er ca. 150 meter. Se etter steinbukker (cabra montés) – de lever i klippene. Vil du ikke gå hele turen, kan du bare gå ned til tårnet og tilbake samme vei.

Punta de la Mona og Castillo de La Herradura (10 km, 16–18 min.)

På neset øst for La Herradura sto det allerede i 1567 et vakttårn, «de La Rábita». Tårnet er av maurisk opprinnelse og ble bygget om etter Carlos 3.s plan i 1767–1773. Det hadde opptil tre vaktmenn, men ingen kanoner. På 1990-tallet ble det bygget om til fyrtårnet Faro de Punta de la Mona, med lykt og en utvendig trapp (kildene sier 1990 eller 1992). OpenStreetMap viser parkeringsplasser i boligområdet Punta de la Mona nær fyret.

Castillo de La Herradura nede ved strandpromenaden er ikke en middelalderborg, men et kanonfort for fire kanoner, tegnet av ingeniøren José Crame i 1765 og ferdig i 1771. Det skulle hindre pirater i å gå i land i bukta og beskytte bønder og fiskere. Senere holdt Carabineros og til slutt Guardia Civil til her fram til 2002. Kommunen restaurerte fortet i 2007–2011, og i 2021 åpnet Museo 1562 La Furia del Mar om forliset i 1562. Ifølge oversikten fra turistkontoret i Almuñécar fra november 2025 har det åpent onsdag–søndag kl. 10–14 og 16–19. Inngangsprisen har vi ikke klart å bekrefte – spør på turistkontoret.

Torre de Velilla – like ved Playa Tropical (under 1 km)

Det nærmeste tårnet står bare ca. 600 meter fra Playa Tropical i luftlinje, på høyden bak den vestlige enden av Velilla-stranden, mellom villaene ved Calle Torrepinos. Det er 12 meter høyt og har fortsatt hele sin høyde, med døren 7 meter oppe og et lite utspring over den. Rundt tårnet er det et rekkverk og utsikt over havet. Når det ble bygget, har vi ikke funnet et sikkert årstall for. Du kan gå dit på ca. 15 minutter, men det siste stykket går opp bratte villaveier.

Torre del Granizo og Torreón de Taramay – Velilla-Taramay (2 km, 5 min.)

I den østlige enden av Velilla står to tårn. Torre del Granizo er et firkantet maurisk tårn fra 1300-tallet, gjemt mellom husene på høyden, med et informasjonsskilt. Nede ved stranden Playa del Tesorillo står Torreón de Taramay, et hesteskoformet fort for to kanoner fra tiden etter 1764. Ifølge Wikipedia tok britene med seg kanonene under krigen mot Napoleon. Fortet er privat og brukes som feriebolig, så du ser det fra stranden og promenaden. Det finnes strandbarer ved Playa del Tesorillo.

Torre de Enmedio og Torre del Diablo – Playa de Cabria (7 km, 15 min.)

På klippen Las Golondrinas over stranden Playa de Cabria, øst for Almuñécar, står to tårn side om side: restene av det middelalderske Torre de Enmedio og det nyere Torre del Diablo, bygget rundt 1766 for å erstatte det. Torre del Diablo er 10,5 meter høyt og hadde en korporal og to vaktmenn. Fra 1839 bodde Carabineros der. Du ser begge tårnene fra N-340. OpenStreetMap viser stier opp fra boligområdet ovenfor, men den siste delen er bratt, og vi har ikke gått den selv.

Torre del Cambrón – Salobreña (8 km, 14 min.)

Et slankt maurisk tårn, bare 3,9 meter i diameter og 10,5 meter høyt. Det ble gjort ca. 2 meter høyere på 1500-tallet. Fra tårnet kunne man se både Velilla og hele Guadalfeo-dalen. I dag står det i hagen ved Hotel Salobreña (i OpenStreetMap: Hotel Salobreña Suites) ved N-340, og du kan se toppen av det fra veien og fra hotellets parkeringsplass. Om man som ikke-gjest får gå inn i hagen, vet vi ikke – spør i resepsjonen. Etterpå kan du kjøre videre til borgen i Salobreña.

Fuerte de Carchuna – Motril (30 km, 32 min.)

Et kanonfort fra Carlos 3.s tid, bygget rundt 1777 eller 1783 (kildene er uenige) like ved stranden Playa de Carchuna. Det har samme form som fortet i La Herradura. Under borgerkrigen brukte Francos side fortet som fengsel, og i mai 1938 befridde en republikansk spesialenhet ca. 300 fanger herfra. Du kan se fortet utenfra. Hva det brukes til innvendig i dag, og om det har åpent, har vi ikke klart å bekrefte. Litt lenger øst står Torre del Llano og Torre del Zambullón ved Calahonda.

Torre de la Rijana og Castell de Ferro (33–37 km, 35–40 min.)

Torre de la Rijana står på en klippe mellom to små bukter, La Rijana og La Rijanilla, like ved N-340. Klippen var befestet allerede i kalifatets tid (900–1000-tallet), og tårnet er fra slutten av 1500-tallet eller begynnelsen av 1600-tallet, bygget oppå eldre murer. I dag er det en liten, ustabil ruin, bare ca. 3,5 meter høy. Stranden ble kjent etter filmen Al sur de Granada (2003). Det er parkering ved veien og en strandbar ifølge OpenStreetMap. Ikke gå helt ut på klippen ved ruinen – den er skjør, og kanten er bratt.

Et par kilometer lenger fram ligger Castell de Ferro med restene av en maurisk borg på høyden over byen. Byen var ifølge spansk Wikipedia nesten folketom i piratenes tid. Rundt Castell de Ferro står flere tårn tett: Torre de Cambriles, Torre de la Estancia og Torre del Zambullón.

Kjøreturen: tårnene langs N-340

Den gamle kystveien N-340 følger kysten tett, mens motorveien A-7 går i tunneler lenger oppe. Ta den gamle veien, så ser du tårnene. Hele strekningen fra Maro til Castell de Ferro er ca. 70 km og tar ca. 1½ time uten stopp – med stopp og turer til fots blir det en hel dag. Vi foreslår å dele den i to:

N-340 er smal og svingete ved Cerro Gordo og mellom Calahonda og Castell de Ferro. Det er få steder å stoppe, så stopp bare på parkeringsplasser og utsiktspunkter. Pass på farten – se fartskontroll.

Slik kommer du deg dit

Med bil

• Torre de Cerro Gordo: Kjør N-340 mot La Herradura og videre mot Nerja. Ta avkjøringen mot Cerro Gordo og følg veien opp til Mirador de Cerro Gordo. Ca. 13 km, 20 minutter. Det er en parkeringsplass ved utsiktspunktet (gratis ifølge en tysk borgguide), og stien starter ved informasjonsskiltet.
• Torre de Maro: Ca. 28 km, 32 minutter via A-7 eller N-340 til Maro. Parker ved landsbyen. Om sommeren er det få plasser, så kom tidlig.
• Torre de la Rijana: Ca. 33 km, 35 minutter via A-7 og N-340 mot Castell de Ferro. Parkering ved veien over stranden.

Knappene under kartet nederst åpner rutene fra Playa Tropical direkte i Google Maps – både turen rett til Cerro Gordo, tårnrutene mot vest og øst og turene til fots. Se også parkering og bilutleie.

Til fots og med buss

Til Torre de Velilla og Torreón de Taramay kan du gå fra Playa Tropical. ALSAs kystbusser kjører langs N-340, men de stopper ikke ved tårnene, så til resten er bil det enkleste. Les mer på busser.

Praktisk

Toaletter

• Playa del Tesorillo (Taramay): OpenStreetMap viser et toalett ved stranden.
• Maro: OpenStreetMap viser et toalett ved parkeringsplassen i landsbyen.
• Cerro Gordo, Torre del Diablo, Torre del Cambrón og Rijana: Det finnes ingen offentlige toaletter som vi har funnet. Bruk en restaurant eller strandbar – kjøp en kaffe, så er det i orden.

Mat

• Mirador de Cerro Gordo: Det ligger en restaurant ved utsiktspunktet. OpenStreetMap oppgir åpent lørdag–søndag kl. 13–22, men det har vi ikke klart å bekrefte.
• La Herradura: Promenaden ved Castillo de La Herradura er full av restauranter og strandbarer.
• Playa del Tesorillo: flere strandbarer (chiringuitos) like ved Torreón de Taramay.
• La Rijana: Ifølge OpenStreetMap er det en strandbar på stranden. Om den har åpent utenom sommeren, vet vi ikke.

Vi har ikke sjekket priser. Mer om matkulturen i området: mattradisjoner.

Tilgjengelighet

Torre de Velilla, Torreón de Taramay, Torre del Cambrón og Fuerte de Carchuna kan ses fra vei eller promenade uten å gå i terrenget. Castillo de La Herradura ligger på den flate strandpromenaden. Til Torre de Cerro Gordo og Torre de Maro må du gå en kort tur på grus- og steinstier uten skygge – ikke egnet for rullestol eller rullator. Ved Torre del Diablo og Rijana er stiene bratte.

Kart og ruter

Rød stjerne = Playa Tropical. Klikk på et punkt for navn og avstand. Kartdata © OpenStreetMap.

Gode råd

• Start ved døren. Gå de 15 minuttene opp til Torre de Velilla – da har du sett et ekte vakttårn før du har satt deg i bilen.
• Ta med gode sko og vann. Stiene ved Cerro Gordo og Maro er av stein og grus, og det er ingen skygge.
• Kom tidlig om sommeren. Ved Maro og Cerro Gordo blir parkeringsplassene fort fulle, og middagsheten er hard på klippene.
• Hold avstand til kanten. Klippene ved Rijana, Cerro Gordo og Torre del Diablo er bratte, og ruinene er skjøre. Ikke klatre opp på tårnene.
• Se etter neste tårn. Stå ved et tårn og se langs kysten – ofte kan du se det neste. Da forstår du hvordan signalene gikk.
• Kombiner med museet. Museo 1562 i La Herradura gir bakgrunnen – sjekk åpningstiden på turistkontoret før turen.
• Respekter privat grunn. Torreón de Taramay og Torre del Pino er private, og Torre del Cambrón står i en hotellhage.

Tårnene er fredet. Man må ikke klatre på dem, ta med seg stein eller tenne bål – heller ikke i de tørre skråningene rundt dem, der det er stor brannfare om sommeren. Ved ulykker: ring 112.